Svalbard Villmarkssenter

Svalbard Villmarkssenter

Da jeg Berit og min ektemann Karl kom til Svalbard i begynnelsen av 1970-årene følte vi at dette var et sted hvor vi ønsket å bo og oppdra våre barn. Vi startet det hele med Svalbard Miljøturer i begynnelsen på 90 tallet, vi gjorde hobbyen om til arbeidsplass. Det er forresten galt å kalle hundehold hobby, det er mer en livsstil, som å ha et gårdsbruk. I år 2000 konverterte vi til et aksjeselskap og ga navnet Svalbard Villmarkssenter.

I vår bedrift har vi hele veien vært opptatt av at det skal ligge et verdigrunnlag i bunnen av det vi holder på med. Vi er opptatt av hvordan de ting vi foretar oss ideelt sett bør skje mest mulig i pakt med naturen, på naturens egne premisser. Vi har et ønske om å drive med det man med et noe forslitt uttrykk kaller økoturisme.
Derfor bruker vi hunder og ikke scooter når vi drar ut i naturen. Derfor lager vi maten fra bunnen. Avfallet sorterer vi så langt det er mulig med det renovasjonssystemet vi har i dag. Vi prøver , så langt det er mulig , å holde det rent og ryddig rundt oss. Samtidig blir vi stadig vekk minnet om de motsetninger som ligger i vårt ønske om å leve opp til et slikt ideal.Helt urealistisk vil sikkert noen si. Hvorfor skal man f.eks benytte seg av hundeslede når man er kommet hit, når man allerede har brukt opp flere tusen liter flybensin på veien oppover? I stort og smått, på alle livets områder, stilles vi ovenfor ting vi på en eller annen måte ikke får til å gå opp, som virker uløselig..

Livet e fylt av dilemmaer. Hvorfor skal man f.eks. anstrenge seg med å gå opp på en fjelltopp, når man kan benytte helikopter? Hvorfor skal man plukke bærene selv, når man kan kjøpe syltetøyet i butikken? Samtidig vet vi at mange kjører milevis for å plukke bærene selv. Til syltetøyet som de kunne kjøpt mye billigere i butikken. Økonomisk sett kan det synes lite fornuftig. Hvorfor gjør de det?
Svaret kan synes opplagt . De gjør det fordi det har en verdi i seg selv. De går ikke opp på fjelltoppen fordi de ønsker å komme seg hurtigst mulig opp, da burde de heller tatt helikopter. De gjør det fordi det har en verdi i seg selv å gå . Ja, bruke egne muskler, å være underveis og å tenke underveis. Kanskje finner de noe på veien opp. Det er ikke selve toppen som er målet, men veien opp.

I vår bedrift opplever vi stadig vekk at mennesker finner tilbake til noe i seg selv, en dypere og kanskje mer grunnleggende klangbunn i seg selv. Stadig flere mennesker søker i dag naturopplevelser utover det vår høyt oppdrevede kultur kan bidra med av fart og spenning, strikkhopp og andre spektakulære opplevelser. Til oss kommer slitne mennesker som får anledning til å kjenne på følelser de nesten ikke visste at de hadde. Noen finner en dypere stemme i seg selv, og skriver at livet har forandret seg etter turen. Som en av våre gjester så slående sa det. Dette går akkurat passe fort, jeg får sjela mi med hele veien.
Ordet økologi er avledet av det greske ordet oikos, som betyr et hjem eller hushold. Forestillingen om økologi har derfor i seg bildet av husmoren som tar vare på hjemmet på en slik måte at ressursene kan komme hver og en til gode på en best mulig måte, og med minst mulig bruk av ressurser. Det gjelder å få ressursene til å vare, og ikke sette mange spor rundt seg. Dvs. bruke, men ikke forbruke ressursene.

I vår verden kan dette virke som et uoppnåelig ideal, men likevel et ideal vi umulig kan gi opp uten at vi risikerer å bli kyniske av det. Det rår i dag på mange måter en mentalitet man vil si er preget av «tut og kjør». Vi har et ønske om å holde idealet om større hensyn til naturen, og dermed menneskelighet, uansett hvor urealistisk noen vil si det er. Vi har i vår bedrift erfaring for at det har betydd, rent personlig, ja, også forandret livet til noen av de mennesker som har kommet til oss. Polarhunder er uløselig knyttet til den polare historien. Helt fram til midten av sekstitallet var hundespann eneste fremkomstmidlet utenom og mellom bosetningene. Forskning, industri, forvalting og kommunikasjon var alle avhengig av polarhunden for å kunne utøve sin næring og skjøtte sine forpliktelser.
Vi mener at vi er, og er stolte av å være kulturbærere av denne transporttradisjonen. Hundespann viser seg enda i dag å være sikre, effektive og økonomiske i drift at det Danske forsvar fortsatt patruljerer Østkysten av Grønnland med hundespann, Siruspatruljen som ble opprettet under siste verdenskrig. Hadde det vært en ide for Sysselmannen for inspeksjon av scooterfrie områder, nasjonalparker og naturreservat. De ville da ha gått foran med et godt eksempel og kuttet ned transportbudsjettet.

Vi skal passe på oss vel for ikke å gå i samme fella som hvalfangerne og senere fangstfolk på Svalbard gjorde. De høstet maksimalt på kortest mulig tid for å oppnå størst mulig vinning. Resultatet ble at fangstkulturen døde ut grunnet ressursmangel. Det samme kan skje med turistnæringen dersom vi ikke viser magemål i forbruk av naturen. Det er fort gjort å sage over greina vi sitter på. Det er særs viktig å bevare villmarken i nærområdet til Longyearbyen da det er dette området de fleste besøkende får oppleve og skal anbefale videre. Nærområdene er derfor vår viktigste ressurs i fremtiden og bør være et «vindu mot verden».

 

Share this with your friends...Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterPin on PinterestEmail this to someonePrint this page